Test: Kia Picanto
Tekst og foto: David K Andersen
Dyrere er ikke alltid bedre. Her er beviset.
Noen ganger kan jeg finne på å si at en Audi til 700 000 er mye for pengene. Eller en Mercedes til 900. Bare sånn helt eksempelvis. Da får jeg som regel kjeft.
Og jeg skjønner hvorfor: Godbiten må gjerne ha 1 000 hester og være gullforgylt, men hva hjelper det når den koster 900 000. Det er forresten 17 000 i måneden i fem år, det. Litt drøyt for mange.
Picanto på sin side koster 159 900 kroner. Eller drøyt tre lapper i måneden på fem år. Med null i innskudd og litt under 5% rente.
En ting til før vi går i gang: Testbilen koster nemlig ikke 159 900, dette er en Active-utgave, så da koster den 10 000 mer. For de ti tusenlappene får du elektrisk innfellbare speil med blinklys i, LED kjørelys, tåkelys foran, multifunksjonsratt i skinn med varme, cruisekontroll, ryggekamera, 7-tommers infotainment med navigasjon og litt til. Det er ikke bare bilen som er billig, utstyret er enda rimeligere.
Forresten har allerede grunnmodellen alt sikkerhetsutstyret, inkludert autobrems, som standard. Det samme er DAB-radio, stereoanlegg med 6 høyttalere og masse annet. Utstyret er altså i orden, men det skal mer til for å imponere meg.
Picanto tilhører A-segmentet, den er altså mindre enn bilene i den såkalte småbil-klassen. Konkurrentene heter VW Lupo, Ford Ka, Fiat Panda, Hyundai i10, Toyota Aygo og så videre.
Med lengde på bare 3,6 meter, er den 40 cm kortere enn biler som Kia Rio eller Ford Fiesta.
Og det er nå vi begynner å komme inn på greia med denne bilen. For den veier 855 kg, og er som sagt bitte liten. Det betyr at den er morsom.
Kia har riktignok ikke lagt ned veldig mye energi på å gjøre den underholdende å kjøre i tradisjonell forstand. Den både krenger og understyrer når den presses. Og med 67 hestekrefter kan jeg garantere at den ikke går spesielt fort.
Likevel er det sånn at når en bil er så liten og lett som denne, blir den, med mindre produsenten roter til understellet fullstendig, morsom å kjøre. Og Kia har på ingen måte rotet noe til.
Picanto er morsom å kaste rundt gatehjørner og rundkjøringer. Eller "svingimellom" på landeveien. Lengden gjør at den styrer lynraskt inn hver gang du vrir på rattet. Og selv om den lener seg litt over til siden, protesterer den ikke, det er mer sånn at du føler den liker det litt.
At Kia samtidig har klart å ta vare på komforten, er imponerende. Her holder den bortimot samme nivå som bilene i klassen over. Humper og hull i veien spises uten å lage nummer ut av det, stabiliteten er finfin selv i 130 km/t på motorveien, og støynivået er behagelig lavt.
Til og med innvendig har Kia truffet godt. Eksempelvis er seter og sittestilling ofte et problem i så små biler. Men ikke her. Selv om du sitter forholdvis høyt og rett, og rattet mangler teleskopjustering, finner jeg til min overraskelse fin sittestilling. Setene på sin side føles påkostede i stoppingen, og jeg hadde null problemer med 20 mil i slengen uten pause.
Dashbord-designet er nokså friskt, du har litt andre former og fasonger enn vi er vant til i Kia, og detaljer som avlange luftdyser gjør det hele en anelse mer lekent.
Ergonomien er naturligvis like glimrende her som i alle andre modeller fra dette merket. Det er enkelt å finne frem enten du blar i menyer på skjermen, skal finne forbrukstall, eller bare vil justere varmen eller spyle bakruta. Det er dessuten uvanlig at en så liten bil er så velutstyrt. Du har jo igrunn det samme som i alle andre biler.
Baksetet er overraskende romslig med tanke på billengden. Om du er 1,90 og absolutt må ha med deg tre til som er akkurat like lange, blir det selvfølgelig intimt, men ikke håpløst. Det er nemlig såpass god plass foran at selv om føreren må ta setet litt frem for at en voksen skal sitte komfortabelt bak, så går det fint. Takk ett hjul i hvert hjørne, firkanta karosseriform og oppreist sittestilling for det: Klassiske minibiltriks som faktisk funker.
Bagasjerommet er ikke fullt så imponerende på volum, det tar 255 liter. Heldigvis er det nokså dypt, nærmere bestemt akkurat like dypt som hattehyllen på et fly. Dermed får du enkelt plass til to flykofferter på høykant. Legger du ned bakseteryggen, får du inn en drøy kubikk.
Så langt har det meste imponert, men motoren må få et minuspoeng. Ikke at den tildeles det uten visse samvittighetskvaler. De 67 hestekreftene må tross alt jobbe for fullt det meste av tiden og har sånn sett nok å henge fingrene i om den ikke i tillegg skal få pes fra en biljournalist. Men det er altså litt snaut.
Samtidig er det ganske moro å måtte gi full gass mye av tiden. Hvilken annen bil kan du gjøre det i? Picanto får dessuten store pluss i margen for glimrende manuell girkasse - det er rett og slett en glede å bruke den.
Forbruket er oppgitt til 0,4 liter pr mil på blandet kjøring, og det er nok ikke så langt fra sannheten. Det er imidlertid en utfordring at du må bruke motoren relativt hardt mye av tiden, og da går det litt mer. Regn med en halvliter og kanskje bittelitt til.
Så vil jo mange spørre: Hvorfor ikke bare kjøpe en elbil istedet? Spørsmålet er godt og aktuelt, men ikke nødvendigvis med entydig svar. For det første er nemlig Picanto betydelig rimeligere å kjøpe enn en elbil som holder samme standard for plass og kjørekomfort. Og for det andre: Hvis du ikke kjører bil hver dag, og ikke kjører veldig mange km hvert år, så er det å ha en bil du bare vrir om nøkkelen på og kjører med, uten å måtte tenke på lading, veldig lettvint.
Konklusjon
Picanto er en svært positiv overraskelse. Dette er en sånn bil som er bedre enn prisen og størrelsen tilsier. Ikke mange kan skilte med det. Den fornuftige siden, altså plass, brukervennlighet, komfort, økonomi og så videre, holder høyt nivå. Men så er den morsom samtidig. Lett og glad liksom - Picanto er som han kompisen som er med på alt som skjer, og er like glad og gira uansett. Her tiltales med andre ord både fornuft og følelser, og det gjøres helt fritt for typiske minibil-problemer som merkelig kjørestilling, begrensede kjøreegenskaper eller plastikk-overdose i dashbordet. Kort sagt en glimrende bil.
Data
Dyrere er ikke alltid bedre. Her er beviset.
Noen ganger kan jeg finne på å si at en Audi til 700 000 er mye for pengene. Eller en Mercedes til 900. Bare sånn helt eksempelvis. Da får jeg som regel kjeft.
Og jeg skjønner hvorfor: Godbiten må gjerne ha 1 000 hester og være gullforgylt, men hva hjelper det når den koster 900 000. Det er forresten 17 000 i måneden i fem år, det. Litt drøyt for mange.
Picanto på sin side koster 159 900 kroner. Eller drøyt tre lapper i måneden på fem år. Med null i innskudd og litt under 5% rente.
En ting til før vi går i gang: Testbilen koster nemlig ikke 159 900, dette er en Active-utgave, så da koster den 10 000 mer. For de ti tusenlappene får du elektrisk innfellbare speil med blinklys i, LED kjørelys, tåkelys foran, multifunksjonsratt i skinn med varme, cruisekontroll, ryggekamera, 7-tommers infotainment med navigasjon og litt til. Det er ikke bare bilen som er billig, utstyret er enda rimeligere.
Forresten har allerede grunnmodellen alt sikkerhetsutstyret, inkludert autobrems, som standard. Det samme er DAB-radio, stereoanlegg med 6 høyttalere og masse annet. Utstyret er altså i orden, men det skal mer til for å imponere meg.
Picanto tilhører A-segmentet, den er altså mindre enn bilene i den såkalte småbil-klassen. Konkurrentene heter VW Lupo, Ford Ka, Fiat Panda, Hyundai i10, Toyota Aygo og så videre.
Med lengde på bare 3,6 meter, er den 40 cm kortere enn biler som Kia Rio eller Ford Fiesta.
Og det er nå vi begynner å komme inn på greia med denne bilen. For den veier 855 kg, og er som sagt bitte liten. Det betyr at den er morsom.
Kia har riktignok ikke lagt ned veldig mye energi på å gjøre den underholdende å kjøre i tradisjonell forstand. Den både krenger og understyrer når den presses. Og med 67 hestekrefter kan jeg garantere at den ikke går spesielt fort.
Likevel er det sånn at når en bil er så liten og lett som denne, blir den, med mindre produsenten roter til understellet fullstendig, morsom å kjøre. Og Kia har på ingen måte rotet noe til.
Picanto er morsom å kaste rundt gatehjørner og rundkjøringer. Eller "svingimellom" på landeveien. Lengden gjør at den styrer lynraskt inn hver gang du vrir på rattet. Og selv om den lener seg litt over til siden, protesterer den ikke, det er mer sånn at du føler den liker det litt.
At Kia samtidig har klart å ta vare på komforten, er imponerende. Her holder den bortimot samme nivå som bilene i klassen over. Humper og hull i veien spises uten å lage nummer ut av det, stabiliteten er finfin selv i 130 km/t på motorveien, og støynivået er behagelig lavt.
Til og med innvendig har Kia truffet godt. Eksempelvis er seter og sittestilling ofte et problem i så små biler. Men ikke her. Selv om du sitter forholdvis høyt og rett, og rattet mangler teleskopjustering, finner jeg til min overraskelse fin sittestilling. Setene på sin side føles påkostede i stoppingen, og jeg hadde null problemer med 20 mil i slengen uten pause.
Dashbord-designet er nokså friskt, du har litt andre former og fasonger enn vi er vant til i Kia, og detaljer som avlange luftdyser gjør det hele en anelse mer lekent.
Ergonomien er naturligvis like glimrende her som i alle andre modeller fra dette merket. Det er enkelt å finne frem enten du blar i menyer på skjermen, skal finne forbrukstall, eller bare vil justere varmen eller spyle bakruta. Det er dessuten uvanlig at en så liten bil er så velutstyrt. Du har jo igrunn det samme som i alle andre biler.
Baksetet er overraskende romslig med tanke på billengden. Om du er 1,90 og absolutt må ha med deg tre til som er akkurat like lange, blir det selvfølgelig intimt, men ikke håpløst. Det er nemlig såpass god plass foran at selv om føreren må ta setet litt frem for at en voksen skal sitte komfortabelt bak, så går det fint. Takk ett hjul i hvert hjørne, firkanta karosseriform og oppreist sittestilling for det: Klassiske minibiltriks som faktisk funker.
Bagasjerommet er ikke fullt så imponerende på volum, det tar 255 liter. Heldigvis er det nokså dypt, nærmere bestemt akkurat like dypt som hattehyllen på et fly. Dermed får du enkelt plass til to flykofferter på høykant. Legger du ned bakseteryggen, får du inn en drøy kubikk.
Så langt har det meste imponert, men motoren må få et minuspoeng. Ikke at den tildeles det uten visse samvittighetskvaler. De 67 hestekreftene må tross alt jobbe for fullt det meste av tiden og har sånn sett nok å henge fingrene i om den ikke i tillegg skal få pes fra en biljournalist. Men det er altså litt snaut.
Samtidig er det ganske moro å måtte gi full gass mye av tiden. Hvilken annen bil kan du gjøre det i? Picanto får dessuten store pluss i margen for glimrende manuell girkasse - det er rett og slett en glede å bruke den.
Forbruket er oppgitt til 0,4 liter pr mil på blandet kjøring, og det er nok ikke så langt fra sannheten. Det er imidlertid en utfordring at du må bruke motoren relativt hardt mye av tiden, og da går det litt mer. Regn med en halvliter og kanskje bittelitt til.
Så vil jo mange spørre: Hvorfor ikke bare kjøpe en elbil istedet? Spørsmålet er godt og aktuelt, men ikke nødvendigvis med entydig svar. For det første er nemlig Picanto betydelig rimeligere å kjøpe enn en elbil som holder samme standard for plass og kjørekomfort. Og for det andre: Hvis du ikke kjører bil hver dag, og ikke kjører veldig mange km hvert år, så er det å ha en bil du bare vrir om nøkkelen på og kjører med, uten å måtte tenke på lading, veldig lettvint.
Konklusjon
Picanto er en svært positiv overraskelse. Dette er en sånn bil som er bedre enn prisen og størrelsen tilsier. Ikke mange kan skilte med det. Den fornuftige siden, altså plass, brukervennlighet, komfort, økonomi og så videre, holder høyt nivå. Men så er den morsom samtidig. Lett og glad liksom - Picanto er som han kompisen som er med på alt som skjer, og er like glad og gira uansett. Her tiltales med andre ord både fornuft og følelser, og det gjøres helt fritt for typiske minibil-problemer som merkelig kjørestilling, begrensede kjøreegenskaper eller plastikk-overdose i dashbordet. Kort sagt en glimrende bil.
Data
Kia Picanto 1.0 Active | |
Pris fra | 159 900 |
Pris testbil | 169 900 |
Motortype | R3 bensin uten turbo |
Motorvolum ccm | 998 |
HK o/min | 67/5 500 |
Nm o/min | 96/3 500 |
Sek. 0-100 km/t | 14,3 |
Topphastighet km/t | 161 |
Forbruk blandet l/mil | 0,4 |
Utslipp CO2 g/km | 90 |
Egenvekt kg | 855 |
Tilhengervekt kg | 0 |
Bagasjerom liter | 255 – 1 010 |
Lengde mm | 3 595 |
Bredde mm | 1 595 |
Høyde mm | 1 485 |
Akselavstand mm | 2 400 |
0 Response to "Test: Kia Picanto"
Post a Comment