Test: Chevrolet Tahoe

Tekst og foto: David K Andersen

Dette er alle SUVers far. Nesten i alle fall – det er den korte utgaven av Chevrolet Suburban, først lansert i 1935. Holder klassikeren og den tidligere Norges-vennen koken i sitt nyeste format?

Ok, dette er ikke en vanlig test. Jeg har kjørt bilen i USA over 10 dager – som leiebil. Akkurat det gjør jeg ganske ofte, kjører leiebil i USA altså. Men som regel er bilene helt uinteressante for Norge. Det er nesten denne også, men om du vil, og har stor nok lommebok, får du faktisk kjøpt ny Tahoe i Norge.

Etter nesten 200 mil bak rattet i den store SUVen, ble jeg dessuten såpass imponert at jeg tenkte en test i noenlunde normal Bil og Motorbloggen-stil kunne være på sin plass.

Historisk
Storebror Suburban har levd etter samme resept i over 80 år. Det originale konseptet besto rett og slett i å sette inn vinduer og bakseter i en rammebasert (og dermed høy) varebil med bakhjulsdrift.

Etter hvert tilkom mulighet for firehjulsdrift, og komfort og luksus ble stadig satt høyere på prioriteringslisten. Den dag i dag lever modellen i beste velgående og er på mange måter den ultimate familiebilen (dog i største laget for norske forhold).

Tahoe er lillebroren – i prinsippet akkurat samme bil, bare kortere. Og fortsatt med ramme og i dette tilfellet bakhjulsdrift. Selve Tahoe-modellen har ikke like lang historie som Suburban.

Den kom først i 1995 som arvtaker til K5 Blazer. Til Norge ble det importert en del todørs-versjoner fordi det bare var den du fikk med dieselmotor. I all hovedsak, ble imidlertid denne første Tahoe-generasjonen produsert i firedørs-versjon med bensinmotor. Og naturligvis solgt i store kvanta i hjemlandet.

I 1999 kom et modellskifte, og det var først da at firedørs Tahoe ble tatt inn til Norge. De fleste som lastebilregistrerte 2-setere. Så kom nestemann i 2006 og nå ble det færre, men likevel noen få registreringer her i landet. Denne gangen på grønne skilt.

Bilen vi tar for oss her, er siste generasjon – lansert i 2014.

Den grillen
Formen er så klassisk SUV du bare får den: En ganske firkantet boks med massiv grill og stort panser.

Grillen i krom, og enorme frontlykter, dominerer utseendet totalt. Det burde egentlig ikke være mulig å montere noe så voldsomt i fronten på en bil og få det til å funke, men det gjør det her. At bilen kommer fra USA har nok noe med saken å gjøre, jeg tviler på at en bil fra noe annet land kunne taklet dette.

Videre har linjene blitt enda litt mer kantete enn tidligere, og de bakre sidevinduene har fått mer uthevet profil. Resultatet er slående godt i mine øyne, dette er en drittøff bil.

Vi er vant til å rakke litt ned på interiørene i amerikanske biler. Det er ofte litt grovgjort, noen ganger overdesignet, og sjelden med den materialkvaliteten vi er vant til fra dyrere europeiske biler. Kanskje kan det være litt skranglete noen ganger også.

Finere enn du tror
Å sette seg inn bak rattet i Tahoe blir i den sammenhengen en nokså stor overraskelse. Designet er en akkurat passe miks mellom «truck», personbil og premium. Ikke for mye av det gode, men likevel ganske mye, om du skjønner.

Materialene er i det store og hele av høy kvalitet og andelen myk-plast er nesten på premiumbilnivå. Flere flater er skinnkledde med synlige sømmer, og selv om skjøtene mellom de ulike panelene eller åpningene rundt knapper ikke er i klasse med Audi, er nivået imponerende høyt. Den er jo ikke «fin» som en ny Volvo XC90, men jeg oppfatter den samtidig som spesiell og på et høyere nivå enn biler flest.

Instrumenteringen er særdeles rikholdig med en rekke analoge klokker. Her har du både oljetrykk, vanntemperatur og voltmeter i tillegg til tankmåler, turteller og speedometer. I midten er det et topp moderne informasjonsdisplay i farger. I dagens kamp om oppmerksomhet, har skjermer for musikkavspilling og alt mulig annet tatt overhånd i de fleste biler, og mange har ikke engang vann-temperaturmåler lenger. I Tahoe har du imidlertid kontroll på alt, og det uten at oppmerksomhet stjeles fra andre informasjonskilder. Veldig nice.

Midtkonsollens øvre del domineres av infotainmentskjermen som for øvrig kan heves elektrisk for å komme til et stort rom. Smart, litt kult, og ifølge amerikanerne et perfekt sted å legge fra seg håndvåpenet sitt. Du kan også legge mobilen der – rommet har USB-kontakt.

Infotainmentsystemet er touchbasert og enkelt å bruke. Responsen er det ikke noe å utsette på, og du kan også bruke noen hurtigknapper i underkant om du vil. Apple Carplay er standard og fungerer meget bra.

Under skjermen befinner to paneler for klimaanlegg seg. Den øvre delen for de som sitter foran, og den nedre for de som sitter bak.

Rattknappene med cruisekontroll på venstre side, kjørecomputer på høyre og skjulte knapper på baksiden (der girvelgere ofte sitter) for volum og sporskifte er ok, men ikke så mye mer. Her finnes det bedre løsninger på både layout og følelse i knappene, så vi noterer et minus.

Plass til alt
Den praktiske siden er ikke uventet, eksepsjonelt godt ivaretatt. Koppholderne er utvilsomt, og i motsetning til på en lang rekke andre biler, laget av noen som faktisk vet hvordan en flaske, eller en kopp, ser ut.

Du har videre en rekke rom med plass til mobiltelefoner, snusbokser, godteriposer og nøkler. Dørlommene er enorme og oppbevaringsrommet under armelenet (for øvrig med induktiv mobillader på toppen), er så stort at selv om du både er tjukk i hue, og har enorm permanent, fint kan stikke hodet nedi der og ta det ut igjen uten å krumme et hårstrå.

DVD-spiller med skjerm for baksetepassasjerene og med trådløse hodetelefoner, følger med og sørger for fred og ro på langturen.

Baksetet er en treseter med fokus på de to ytterste, hvor voksne sitter meget komfortabelt. På grunn av bredden er også midtsetet brukbart. Plassen er det naturligvis ikke noe å si på. Den bakerste raden er imidlertid som vanlig best egnet for barn. Men bredden er god også der.

Bagasjerommet tar visstnok 433 liter bak tredje rad, men det er nok opp til taket, og sånn måler vi ikke i Europa. Med tredje seterad nede, er det enormt. Gulvet er imidlertid voldsomt høyt, en følge av bilens konstruksjon. Den bakerste seteraden er delt 60/40 og de to delene felles og heves elektrisk via knapper i bagasjerommet.

Å klatre opp
Mange liker SUVer og crossovere fordi de er så enkle å gå inn og ut av. Med mindre du er to meter lang, byr ikke Tahoe, selv ikke i denne bakhjulsdrift-utgaven, på samme tilgangskomfort. Her må du nemlig opp. Dette er ikke en bil, ifølge amerikanerne er det faktisk ikke en SUV heller – det er en truck. Dermed er du på nesten samme nivå som i en Silverado eller F-serie.

Med brede stigtrinn og solide håndtak er det imidlertid enkelt å komme seg inn selv om noe mer muskelmasse må aktiveres her enn på en RAV4.

Vel på plass bak rattet, smiler en kar som meg fra øre til øre. I Tahoe er justeringsmulighetene for sete og ratt vanvittige, så her er du helt nødt til å finne en stilling du liker. I SUVer har jeg ofte et problem når jeg senker setet i bunnen for å sitte slik jeg ønsker: Avstanden til gulv og pedaler blir feil. Så er ikke tilfellet her. Ikke bare er pedalene elektrisk justerbare, avstanden ned til gulvet forblir riktig selv med setet i laveste posisjon. Med rekordlang teleskopjustering av rattet, er førerplassen optimal.

De skinnkledde setene er enorme og superkomfortable med stopping som føles påkostet og gjennomtenkt. Sidestøtten er begrenset, men setenes utforming holder deg like fullt rimelig godt på plass i svingene.

Ikke at jeg fant så mange svinger. Staten Florida er jo så flat at den får Danmark til å fremstå som en fjellandsby. Heldigvis finnes det nok av enorme motorveikryss med ramper og broer på kryss og tvers. De får duge som kjøreegenskap-testere denne gangen.

Styringen er typisk Chevrolet-truck. Det sier deg kanskje ikke så mye, men betyr i praksis at den i alle fall er nokså mye bedre enn tilsvarende hos Ford og RAM. Faktisk er den ikke altfor lett – motstanden er passe for en bil uten sportslige ambisjoner. Den er også temmelig presis, og veldig fint tilpasset en avslappet og kontrollert fremfart på landeveien.

Noen spesiell styrefølelse er vanskelig å oppdrive, men du er i stand til å holde bilen fint på veien selv når det går fort i svingene.

Fjæringsoppsettet på Tahoen er av typen myk, og noen ganger litt huskete. Den flyter perfekt på fin vei og de aller fleste humper og ujevnheter svelges umerkelig. Store gupp gir imidlertid litt husk i bakenden. Og små skarpe skjøter forplanter seg i rammen og delvis i karosseriet. De skaper også litt lyd. Å krysse en fartsdump på skrå byr som vanlig i denne typen bil på relativt store sidebevegelser.

Komforten er på tross av disse små skjærene i sjøen totalt sett skyhøy. Det har delvis å gjøre med lavt støynivå, gode seter, masse plass, fin sikt og bra flyt i fjæringen å gjøre. Men det har også en hel del å gjøre med at Chevrolet over årtier har finslipt konstruksjonen. Alt er så samkjørt og perfeksjonert at selv om Tahoe på ingen måte er noen kjøremaskin slik vi vanligvis tenker (altså sportslig), er det en flyt og følelse når du ligger ute på veien og cruiser som er ekstremt tilfredsstillende. Har du kjørt en Tahoe eller Suburban før skjønner du hva jeg mener. Har du ikke gjort det, er det forresten på tide.

V8
Motoren er på 5,3 liter og leverer 355 hestekrefter og 519 Nm. Den liker turtall, så om du skal ha virkelig fart på sakene, må både gasspedal og turteller på maks. Da går det også skikkelig greit. 0-96 km/t tas unna på 7,2 sekunder.

Da jeg testet Toyota Land Cruiser med 2,8-liters diesel tidligere i år, var motoreffekt og raffinement ett av ankepunktene. En så stor og påkostet bil gjør seg ofte beste med seks eller åtte sylindre. Nå er Tahoen enda litt større enn Land Cruiseren, men det hersker ingen som helst tvil om at V8eren gjør bilen godt.

Bortsett fra vakker sang på full fres, er den silkemyk, fullstendig vibrasjonsfri og lydløs. Du føler du har en hel masse krefter i bakhånd og det komplimenterer bilen og gir en skikkelig dose luksusfølelse.

Med stadig strengere krav, i alle fall til utslipp, også i USA, er nå 6-trinns automat og sylinderkutt også på plass her. Langs motorveien og uten for mye motstand, putrer denne vogna av gårde på V4-power og med lavt turtall.

Automaten girer raskt, presist og umerkelig ved vanlig kjøring, men er ikke optimal. Om du brått bestemmer deg for å gi på, bruker den for mye tid på å gire ned til riktig gir. Jeg synes også at gassrespons og converter burde vært litt bedre samkjørt – det er eksempelvis vanskelig å trykke riktig på gassen fra stillestående – blir fort litt for mye eller litt for lite.

Girvelgeren er av type god gammeldags amerikansk; en stor hendel på høyre side av rattet. Føles deilig. I alle fall i den grad en girvelger kan beskrives på den måten. Den har for øvrig en vippebryter hvor du kan gire manuelt (sekvensielt).

Forbruket havnet for meg på literen pr mil i snitt. Med tanke på vekt, motoreffekt og biltype, samt sammenlignet med europeiske stor-SUVer med lignende effekt, er egentlig det ganske bra. 

GMC

Jeg fikk også muligheten til å teste Tahoes søstermodell, GMC Yukon Denali. Det var nokså interessant, for selv om de på mange måter er helt like, er de også nokså forskjellige. GMCen hadde betydelig stivere fjæring (adaptiv) og kunne by på mye skarpere kjøreegenskaper. Den har dessuten en annen motor som leverte krutt et fullt hakk over Tahoen.

Den nye EcoTec3-motoren, som er en 6,2-liters smallblock og erstatter Vortech, har nemlig funnet veien under panseret, og det merkes. Med 420 hester og 623 Nm, var denne virkelig rapp allerede fra tomgang. 0-96 km/t går på 5,8 sekunder. 8-trinns automatkasse har den også.

Skulle du bestemme deg for å slå på stortromma og gå for en av disse bilene, er GMCen vel verdt noen ekstra kroner når du først skal bruke så mye penger. Ikke bare er motoren mye bedre – chassiset passer nok Norske veier betydelig bedre.

Konklusjon

Tahoe er en drøm av en bil. Plass, komfort, utsyr, motor – det er mye her du virkelig setter pris på. Mest av alt er det imidlertid følelsen, den jeg forsøkte å beskrive lenger opp. Det er noe med måten alle delene kommer samme på, som produserer en helt spesiell følelse og atmosfære når du sitter bak rattet og turer frem.

Problemet er naturligvis prisen i Norge. Du er oppe på samme nivå som tyske super-SUVer med masse motor. Selv om de strengt tatt er bedre på det aller meste, savner de samtidig den spesielle følelsen. Den er Tahoes fremste lokkemiddel for oss som kunne tenkt oss en sånn bil i Norge. Får du sjansen til en prøvetur bør du ta den! 

Data:

Chevrolet Tahoe 5,3 2WD
Pris	Ca 925 000 på grønne skilt, 1 600 000 som 7-seter.
Pris testbil	Ukjent
Motortype	V8 bensin
Motorvolum ccm	5300
HK o/min	355 5 500
Nm o/min	519 4 100
Sek. 0-96 km/t	7,2
Topphastighet km/t	182
Forbruk blandet l/mil	1,24
Utslipp CO2 g/km	Ukjent
Egenvekt kg	2 429
Tilhengervekt kg	3 900
Bagasjerom liter	433 (bak tredje rad)
Lengde mm	5 181
Bredde mm	2 044
Høyde mm	1 889
Akselavstand mm	2 946

Share this post