Test: Kia Carens
Av David K Andersen
Samtlige artikler om Kia de siste sju årene har startet med en redegjørelse for hvor bra biler det har blitt og at de er minst like gode som alle andre biler. Det er nesten som at det kommer som en overraskelse. Vel, en overraskelse er ingen overraskelse lenger etter å ha blitt gjentatt tusen ganger. Eller tusenogèn nå da. At det er med spenning bilen hentes ut fra Kia Norge har lite med Kia å gjøre, og iallfall ikke noe med at bilen er en 7-seters flerbruksbil på størrelse med Volkswagen Touran (som for øvrig er så gammel at årsavgift snart reduseres til veterannivå). Flerbruksbiler er tross alt noe av det aller minst spennende for en ungkar og spellemann. Heldigvis, i denne sammenheng, lider denne unkaren (spellemann, not so much) av uhelbredelig bilgalskap, og dermed er jeg spent på å prøve biler jeg ikke har kjørt før uansett hva det er.
Design og teknikk
Før var det lett. Da hadde vi små biler, mellom store biler og store biler. I takt med at bilprodusentene forsøker å tette alle mulig åpninger i markedet oppstår stadig nye klasser og inndelinger, og på toppen av det hele en hel bråte med crossovere, som skal gå på tvers av to eller flere klasser. Man blir forvirra. Heldigvis blir man mindre forvirra da man ser Carens i virkeligheten. Det er rett og slett en mellomstor flerbruksbil og konkurrentene heter Ford Grand C-Max, Opel Zafira og Volkswagen Touran. Bilen ser omtrent så spennende ut som en slik bil kan få til å se ut. Altså ikke veldig. Fronten er tydelig Kia med den nå karakteristiske Kia-grillen, og man lurer noen ganger på hvordan den grillen ble akkurat slik, men så tenker man gjerne hvorfor ikke. Når man først skal ha sin egen grill, er ikke dette så galt, og det har faktisk blitt ganske lett å kjenne igjen en Kia på veien nå for tiden. Bakenden minner faktisk litt om den smarte men glemte Honda FR-V. Bilen prøver å se så lite ut som en MPV den bare kan, og klarer det littegrann også. Og så ser den moderne ut, det er bra.
Carens har faktisk sin egen platform. Det er ikke en Ceed som har vært i strekkbenk eller en Sportage i annen forkledning. Det er den interessante delen. For oppbygningen er som biler flest, McPherson fjærben foran og torsjonsaksel bak med motoren på tvers og forhjulstrekk. Motoren i testbilen er en 1,7-liters diesel på 115hk og 260NM. Du får den også med en diesel på 136hk, en 1,6 bensin på 135 hk og en 2-liter på 166. Kjøp sistnevnte og du har sikkert en sjeldnere bil enn Rolls-Royce i Norge. Utvedige mål er temmelig nøyaktig like Grand C-Max, 1,8 bred og 4,5 lang. Det er litt kortere og litt smalere enn Zafira, og litt større enn bestefar Touran.
Plass og interiør
Plassen er kort og godt god foran, god i midten, og ikke god på bakerste rad. Bagasjerommet er henholdsvis på 103, 492, og 1650 liter ettersom bilen er 7, 5 eller 2-seter. Det er sånn midt på treet eller litt under sammenliknet med konkurrentene. Forsetene er normalt gode, og sittestillingen er temmelig godt justerbar og de fleste finner nok en stilling som er bra. Pluss for kjøling i testbilens skinnseter, det er ikke vanlig i denne klassen. Jeg liker også at den heller mer mot personbil-stil enn rettoppogned med lastebiltendenser på rattvinklingen. Minus for kraftige a-stolper som til tross for at de deles med ekstra vindu, stjeler sikt. En vanesak, og ikke noe stort problem i kryss og rundkjøringer, men litt til hinder på svingete veier hvor man kan ha problemer med å se langt nok frem i svingen. På midterste seteraden lider den litt av samme problem som mange andre flerbruksbiler: Det er for kort vei fra seteputen og ned til gulvet, og dermed sitter man med knærne oppover og uten støtte under lårene. Jeg har aldri forstått hvorfor det må være slik i flerbruksbiler hvor man har masse takplass å ta av, men sånn er det visst. I tillegg sitter vinduene ganske høyt, jeg mistenker at barn også kunne tenkt seg å ha baksetet noe høyere. Setene er justerbare, det er bra, og så hadde testbilen varme i baksetet. Det er kjempebra. Den bakerste seteraden er et nødsete, og duger som fremkomstmiddel for aspirerende fotballstjerner til og fra trening slik det er ment. Smarte rom, koppholdere og andre praktiske duppeditter er det mye av. Smart og viktig i en familiebil.
Kvalitetsfølelsen er bra og alt virker solid og kamprustet mot sparkende sko i størrelse mikro og hyperklåfingra fingere. Minst like bra som i konkurrentene, men noen veldig premiumfølelse får man ikke. Ergonomien har pluss og minus. Alt det vanlige sitter der det skal, virker som det skal, og er lett synlig. Men infotainment-systemet har både touch-skjerm, knapper ved siden av skjermen og knapper i rattet. Kjørecomputeren er også litt forvirrende i starten. Eier du bilen, lærer du selvfølgelig alt sammen og tenker ikke på det, men det tok meg et par dager. Det finnes bedre løsninger hvor man kan justere og skru av og på det man vil på en enklere måte. Nå skal det sies at testbilen var topputstyrt, så det er ikke lite man skal ha kontrollen på. Her er det ryggekamera, parkeringsassistanse, stor navigasjon, blindsonevarsler, varme i rattet, et knallbra stereoanlegg og mye mer. Stort pluss for at det er enkelt å koble på blåtann fra telefonen og at man kan styre Spotify og få opp titler, artister osv med infortainmentsystemet. Slike ting må bare være bra på en ny bil.
På veien
Det er nå jeg liker Carens. Og det er ikke fordi den er sporty, det har de ikke engang prøvd på. Jeg tror Kia har tenkt som så: Dette er en familiebil, den kommer aldri til å engang få være med i en banetest, la oss heller lage en komfortabel, lettkjørt bil med bra utstyr. Og så gjorde de visst akkurat det. Carens flyter fint langs landeveien. Fjæringen er ikke bare komfortabel, den klarer å skape en avslappende atmosfære for fører og passasjerer. Det gir meg godfølelse og jeg tenker at her er det ingen fare å befinne seg på skikkelig langtur. Aller best fungerer bilen på halvbra norske riksveier i godt tempo, den klarer å ta med seg den komfortable og trygge atmosfæren også da det begynner å gå unna og veien svinger litt i ny og ned. Farten merkes ikke og bilen sitter fint på veien. Den er nok litt underdempet, så det slår noen ganger igjennom da man treffer hull i grusveien eller en tverrgående, brå ujevnhet. Og styringen, som har tre program (komfort, normal og sport), bør helst stå i sport. Den er så lett og følelsesløs i de andre programmene at den bringer frem negative sider ved chassiset, mens man i sport, iallfall har en innprogramert motstand.
Neste pluss er at Carens er ekstremt lettkjørt. En ting er å være lett på styringen, lett på clutchen, lett å gire. En annen ting er å få elementene til å fungere sammen på en dynamisk måte. Da blir bilen lettkjørt. Carens er enkel å dra igang med, man girer uten å måtte tenke på clutch/gassbruken for å unngå rykk og så videre. Her er det enkelt å være en god sjåfør og føle at man har kontroll.
Motoren er tilstrekkelig med sine 115hk, men ikke mer heller. Den bråker også litt i overkant da man gir på, men tar igjen ved å være nesten helt stille i fart. Litt vindstøy fra frontruten er det eneste elementet jeg kan trekke frem i støybildet. Gassresponsen er bra til å være diesel, ref avsnittet over om lettkjørthet. Girkassen er så fin å bruke at jeg ikke savner automat, men: Jeg tror bilen hadde passet fint med den store dieselmotoren og 6-trinnsautomaten. Den kombinasjonen hadde nok bygget opp under den fine komforten i Carens.
Økonomi, miljø og sikkerhet
Du får Carens fra rundt 280 000 kroner. For ca 370 000, får du absolutt alt utstyr inkludert vinterdekk med 115-hk dieselen. Sjekk hjemmesiden til Kia eller stikk innom en forhandler. Du vil ikke tro hvor mye utstyr som er med i prisen, det er ingen vits i å begynne å ramse opp. Hadde dette vært et av premium-merkene, hadde du ikke fått annet enn utstyret for 370 000. Bilen måtte du ha kjøpt i tillegg, her får du den med på kjøpet. Du får imidlertid en Ford C-Max til nesten samme pris med noenlunde samme utstyr. Kia gjør det imidlertid litt enklere enn de fleste andre. Du slipper å sette deg inn i all verdens pakkepriser med hva som er med og ikke er med, hva som må bestilles ekstra osv. Da ender du gjerne opp med en del mindre utstyr for bare litt mindre penger.
Forbruket er ikke fullt så imponerende. Bilen gikk på 0,56 ifølge seg selv da jeg hadde den, og det var ikke særlig mer enn normal kjøring. Den skal bruke 0,47 ifølge Kia. Da må du nok på langtur, dette er tross alt omtrent 1600 kg bil. Utslippet er 124 g/km. og i Euro NCAP, scorer den 5 stjerner. Det betyr ikke at den scorer max på alle punkter, men den gjør det altså meget bra.
Konklusjon
Er du på jakt etter kjøreglede i form av et spenstig understell som gir gode tilbakemeldinger ved aktiv kjøring på svingete vei, finnes det alternativer i klassen som er bedre. Derimot leverer Carens en kjøreopplevelse med fin komfort og en avslappende atmosfære. Og så er det en "no hassle"-bil. Det er ikke pes med noe. Den er lett å kjøre, lett å gå ut og inn av, lett å parkere og så videre. I det hele tatt gjør den akkurat det den er laget for uten å plage deg i prosessen. Alt rundt bilen er også lett: Ukompliserte utstyrspakker, markedsledende garantier og hele den balletten der. Utstyrsnivået på testbilen topper av det hele ved å gi det lille ekstra. I tillegg til å fungere som familiebil, tenker jeg at det er et fint alternativ som selgerbil eller pendlerbil også: Komfortabel, smart og uten detaljer å irritere seg over.
Samtlige artikler om Kia de siste sju årene har startet med en redegjørelse for hvor bra biler det har blitt og at de er minst like gode som alle andre biler. Det er nesten som at det kommer som en overraskelse. Vel, en overraskelse er ingen overraskelse lenger etter å ha blitt gjentatt tusen ganger. Eller tusenogèn nå da. At det er med spenning bilen hentes ut fra Kia Norge har lite med Kia å gjøre, og iallfall ikke noe med at bilen er en 7-seters flerbruksbil på størrelse med Volkswagen Touran (som for øvrig er så gammel at årsavgift snart reduseres til veterannivå). Flerbruksbiler er tross alt noe av det aller minst spennende for en ungkar og spellemann. Heldigvis, i denne sammenheng, lider denne unkaren (spellemann, not so much) av uhelbredelig bilgalskap, og dermed er jeg spent på å prøve biler jeg ikke har kjørt før uansett hva det er.
Design og teknikk
Før var det lett. Da hadde vi små biler, mellom store biler og store biler. I takt med at bilprodusentene forsøker å tette alle mulig åpninger i markedet oppstår stadig nye klasser og inndelinger, og på toppen av det hele en hel bråte med crossovere, som skal gå på tvers av to eller flere klasser. Man blir forvirra. Heldigvis blir man mindre forvirra da man ser Carens i virkeligheten. Det er rett og slett en mellomstor flerbruksbil og konkurrentene heter Ford Grand C-Max, Opel Zafira og Volkswagen Touran. Bilen ser omtrent så spennende ut som en slik bil kan få til å se ut. Altså ikke veldig. Fronten er tydelig Kia med den nå karakteristiske Kia-grillen, og man lurer noen ganger på hvordan den grillen ble akkurat slik, men så tenker man gjerne hvorfor ikke. Når man først skal ha sin egen grill, er ikke dette så galt, og det har faktisk blitt ganske lett å kjenne igjen en Kia på veien nå for tiden. Bakenden minner faktisk litt om den smarte men glemte Honda FR-V. Bilen prøver å se så lite ut som en MPV den bare kan, og klarer det littegrann også. Og så ser den moderne ut, det er bra.
Carens har faktisk sin egen platform. Det er ikke en Ceed som har vært i strekkbenk eller en Sportage i annen forkledning. Det er den interessante delen. For oppbygningen er som biler flest, McPherson fjærben foran og torsjonsaksel bak med motoren på tvers og forhjulstrekk. Motoren i testbilen er en 1,7-liters diesel på 115hk og 260NM. Du får den også med en diesel på 136hk, en 1,6 bensin på 135 hk og en 2-liter på 166. Kjøp sistnevnte og du har sikkert en sjeldnere bil enn Rolls-Royce i Norge. Utvedige mål er temmelig nøyaktig like Grand C-Max, 1,8 bred og 4,5 lang. Det er litt kortere og litt smalere enn Zafira, og litt større enn bestefar Touran.
Plass og interiør
Plassen er kort og godt god foran, god i midten, og ikke god på bakerste rad. Bagasjerommet er henholdsvis på 103, 492, og 1650 liter ettersom bilen er 7, 5 eller 2-seter. Det er sånn midt på treet eller litt under sammenliknet med konkurrentene. Forsetene er normalt gode, og sittestillingen er temmelig godt justerbar og de fleste finner nok en stilling som er bra. Pluss for kjøling i testbilens skinnseter, det er ikke vanlig i denne klassen. Jeg liker også at den heller mer mot personbil-stil enn rettoppogned med lastebiltendenser på rattvinklingen. Minus for kraftige a-stolper som til tross for at de deles med ekstra vindu, stjeler sikt. En vanesak, og ikke noe stort problem i kryss og rundkjøringer, men litt til hinder på svingete veier hvor man kan ha problemer med å se langt nok frem i svingen. På midterste seteraden lider den litt av samme problem som mange andre flerbruksbiler: Det er for kort vei fra seteputen og ned til gulvet, og dermed sitter man med knærne oppover og uten støtte under lårene. Jeg har aldri forstått hvorfor det må være slik i flerbruksbiler hvor man har masse takplass å ta av, men sånn er det visst. I tillegg sitter vinduene ganske høyt, jeg mistenker at barn også kunne tenkt seg å ha baksetet noe høyere. Setene er justerbare, det er bra, og så hadde testbilen varme i baksetet. Det er kjempebra. Den bakerste seteraden er et nødsete, og duger som fremkomstmiddel for aspirerende fotballstjerner til og fra trening slik det er ment. Smarte rom, koppholdere og andre praktiske duppeditter er det mye av. Smart og viktig i en familiebil.
Kvalitetsfølelsen er bra og alt virker solid og kamprustet mot sparkende sko i størrelse mikro og hyperklåfingra fingere. Minst like bra som i konkurrentene, men noen veldig premiumfølelse får man ikke. Ergonomien har pluss og minus. Alt det vanlige sitter der det skal, virker som det skal, og er lett synlig. Men infotainment-systemet har både touch-skjerm, knapper ved siden av skjermen og knapper i rattet. Kjørecomputeren er også litt forvirrende i starten. Eier du bilen, lærer du selvfølgelig alt sammen og tenker ikke på det, men det tok meg et par dager. Det finnes bedre løsninger hvor man kan justere og skru av og på det man vil på en enklere måte. Nå skal det sies at testbilen var topputstyrt, så det er ikke lite man skal ha kontrollen på. Her er det ryggekamera, parkeringsassistanse, stor navigasjon, blindsonevarsler, varme i rattet, et knallbra stereoanlegg og mye mer. Stort pluss for at det er enkelt å koble på blåtann fra telefonen og at man kan styre Spotify og få opp titler, artister osv med infortainmentsystemet. Slike ting må bare være bra på en ny bil.
På veien
Det er nå jeg liker Carens. Og det er ikke fordi den er sporty, det har de ikke engang prøvd på. Jeg tror Kia har tenkt som så: Dette er en familiebil, den kommer aldri til å engang få være med i en banetest, la oss heller lage en komfortabel, lettkjørt bil med bra utstyr. Og så gjorde de visst akkurat det. Carens flyter fint langs landeveien. Fjæringen er ikke bare komfortabel, den klarer å skape en avslappende atmosfære for fører og passasjerer. Det gir meg godfølelse og jeg tenker at her er det ingen fare å befinne seg på skikkelig langtur. Aller best fungerer bilen på halvbra norske riksveier i godt tempo, den klarer å ta med seg den komfortable og trygge atmosfæren også da det begynner å gå unna og veien svinger litt i ny og ned. Farten merkes ikke og bilen sitter fint på veien. Den er nok litt underdempet, så det slår noen ganger igjennom da man treffer hull i grusveien eller en tverrgående, brå ujevnhet. Og styringen, som har tre program (komfort, normal og sport), bør helst stå i sport. Den er så lett og følelsesløs i de andre programmene at den bringer frem negative sider ved chassiset, mens man i sport, iallfall har en innprogramert motstand.
Neste pluss er at Carens er ekstremt lettkjørt. En ting er å være lett på styringen, lett på clutchen, lett å gire. En annen ting er å få elementene til å fungere sammen på en dynamisk måte. Da blir bilen lettkjørt. Carens er enkel å dra igang med, man girer uten å måtte tenke på clutch/gassbruken for å unngå rykk og så videre. Her er det enkelt å være en god sjåfør og føle at man har kontroll.
Motoren er tilstrekkelig med sine 115hk, men ikke mer heller. Den bråker også litt i overkant da man gir på, men tar igjen ved å være nesten helt stille i fart. Litt vindstøy fra frontruten er det eneste elementet jeg kan trekke frem i støybildet. Gassresponsen er bra til å være diesel, ref avsnittet over om lettkjørthet. Girkassen er så fin å bruke at jeg ikke savner automat, men: Jeg tror bilen hadde passet fint med den store dieselmotoren og 6-trinnsautomaten. Den kombinasjonen hadde nok bygget opp under den fine komforten i Carens.
Økonomi, miljø og sikkerhet
Du får Carens fra rundt 280 000 kroner. For ca 370 000, får du absolutt alt utstyr inkludert vinterdekk med 115-hk dieselen. Sjekk hjemmesiden til Kia eller stikk innom en forhandler. Du vil ikke tro hvor mye utstyr som er med i prisen, det er ingen vits i å begynne å ramse opp. Hadde dette vært et av premium-merkene, hadde du ikke fått annet enn utstyret for 370 000. Bilen måtte du ha kjøpt i tillegg, her får du den med på kjøpet. Du får imidlertid en Ford C-Max til nesten samme pris med noenlunde samme utstyr. Kia gjør det imidlertid litt enklere enn de fleste andre. Du slipper å sette deg inn i all verdens pakkepriser med hva som er med og ikke er med, hva som må bestilles ekstra osv. Da ender du gjerne opp med en del mindre utstyr for bare litt mindre penger.
Forbruket er ikke fullt så imponerende. Bilen gikk på 0,56 ifølge seg selv da jeg hadde den, og det var ikke særlig mer enn normal kjøring. Den skal bruke 0,47 ifølge Kia. Da må du nok på langtur, dette er tross alt omtrent 1600 kg bil. Utslippet er 124 g/km. og i Euro NCAP, scorer den 5 stjerner. Det betyr ikke at den scorer max på alle punkter, men den gjør det altså meget bra.
Konklusjon
Er du på jakt etter kjøreglede i form av et spenstig understell som gir gode tilbakemeldinger ved aktiv kjøring på svingete vei, finnes det alternativer i klassen som er bedre. Derimot leverer Carens en kjøreopplevelse med fin komfort og en avslappende atmosfære. Og så er det en "no hassle"-bil. Det er ikke pes med noe. Den er lett å kjøre, lett å gå ut og inn av, lett å parkere og så videre. I det hele tatt gjør den akkurat det den er laget for uten å plage deg i prosessen. Alt rundt bilen er også lett: Ukompliserte utstyrspakker, markedsledende garantier og hele den balletten der. Utstyrsnivået på testbilen topper av det hele ved å gi det lille ekstra. I tillegg til å fungere som familiebil, tenker jeg at det er et fint alternativ som selgerbil eller pendlerbil også: Komfortabel, smart og uten detaljer å irritere seg over.
0 Response to "Test: Kia Carens"
Post a Comment