Prøvekjøring: Infiniti G37 S
Av David K Andersen
Da Toyota startet bilmerket Lexus for å ta opp kampen med de tyske premiumbilene på slutten av 80-tallet, lot ikke suksessen vente på seg. Det tok ikke lang tid før Nissan og Honda gjorde det samme og startet bilmerkene Infiniti og Acura. De senere årene har det vært Audi A4- og BMW 3-serie-konkurrentene Lexus IS og Infiniti G-serie, som har vært de mest spennende og sportige modellene. Jeg har prøvekjørt Infinitien.
Dette er modellen G37 S, som betyr at at man finner en 3,7-liters V6 på 330hk fra Nissan 370Z under panseret. Den er koblet til en 7-trinns automatkasse, som tar bilen til hundre kilometer i timen på 5,7 sekunder. Toppfarten er elektronisk begrenset til 250 km/t. Hjulopphenget består av doble triangellenker foran og multilink bak, en forutsetning for å hevde seg i denne klassen.
Designet utvendig er etter min mening bilens svakeste side. Den ser intetsigende ut sammenliknet med de andre i klassen, og har ikke noen spesielle særtrekk eller unike og nyskapende linjer eller detaljer. Som ulv i fåreklær fungerer det desto bedre og bilen passer perfekt for folk som vil ha en kompetent kjøremaskin i premiumklassen uten at alle du passerer nødvendigvis legger merke til det.
På tide å sette seg inn og gjøre seg klar til prøvekjøring. Det første man legger merke til, er at når man vel er på plass, kjører setet fremover til den posisjonen du har programmert, samtidig som rattet skyves elektrisk ut og ned på samme måte. Denne funksjonen, som er til for å lette inn- og utgang av bilen, er ikke uvanlig. Derimot er det sjeldent at også deler av dashbordet følger med rattet. En artig og smart detalj som gir litt ekstra på ergonomi-siden og oppleves som luksuriøst. Heldigvis finnes ikke spor av "japse" når det gjelder sittestilling: Her finner alle seg til rette enten man liker å sitte høyt med strake armer, eller lavt med rattet i fanget. Setene er det ingenting å utsette på. Man kjenner igjen midtkonsoll-designet fra andre Infiniti-produkter og visse Nissan-modeller med en stor skjerm øverst i dashbordet, som kontrolleres av knapper og et hjul liggende rett under skjermen. Mens BMW og de andre prøvde seg frem med I-drive, MMI, og så videre, var dette en utmerket løsning. Nå, som konkurrentene virkelig har fått orden på systemene med kontroll av skjermen fra "joysticken" foran armelenet, føles Infinitis system litt tungvint og jeg regner med at et nytt infotainment-system finner veien til denne bilens arvtaker som forresten er like rundt hjørnet. Det eksisterende systemet er uansett enkelt å bruke og har de funksjonene man ønsker.
Kvalitets-følelsen innvendig er generelt bra, men detaljer her og der, blant annet hardplasten rundt vindusheverne og i deler av dashbordet er ikke på nivå med for eksempel Audi. Det drar ned totalopplevelsen og eksklusiviteten en smule, men man er aldri i tvil om at man befinner seg i en premiumbil, en bil utenom det vanlige.
Motoren i G37 er en perle. I dag har nesten alle nye biler turbo, enten det er bensin eller diesel. Da er det bare ennå deiligere å oppleve en kraftig sugesekser. Gassresponsen er fenomenal, og minner om eldre BMWer med store seksere. Bunndraget er meget bra, og ettersom man beveger seg oppover i turtallsregisteret går det virkelig unna. På lave turtall er motoren lydløs, mens den i mellomregisteret har en herlig raspende V6-lyd samtidig som den synger av full hals opp mot rødmarkeringen som ligger på hele 7500 o/min. Automatkassen med 7 gir arbeider upåklagelig. Den er ikke slik som BMWs nye 8-trinnskasse hvor det eneste man kan merke av giringen er turtelleren som faller hver gang et nytt gir legges i, men det gjør ikke så mye, for bilen er såpass sporty i følelsen at det blir riktig med lett markerte girskift. Et lyskryss race over mange kvartaler mot en ny Subaru Impreza WRX, viste at Infinitien var omtrent like rask, og antakelig raskere dersom farten hadde blitt høyere. Ikke dårlig.
Kjøreegenskapene er suverene. Siden prøvekjøringen foregikk i USA, hadde jeg visse problemer med å finne svingete veier, men et par strekninger kom jeg over, og dessuten duger lange motorveiramper som svinger helt rundt bra til å teste veiholdningen. Bilen ligger flatt i svingene, er totalt forutsigbar og med den flotte gassresponsen og en skikkelig direkte og bra styring, er dette en kjøremaskin av rang. Den føles lett og responsiv og det er rett og slett dritmoro å mate på med gass og gir ute av svingene. Det var ekstremt fristende å slå av ESP og legge den ut i sladd, men redselen for å vrake en lånt bil (alternativt en konfrontasjon med lovens lange arm i form av en sint sheriff) holdt meg på den fornuftige siden, så hvordan den oppfører seg sidelengs vet jeg ikke.
Hvordan komforten er på en norsk vei er helt umulig å si. I USA er veiene jevne og ikke humpete slik vi kjenner fra hjemme, samtidig som man har en del betongdekke med skarpe skjøter. Bilen er stiv og det bærer komforten preg av. Du merker tverrgående skjøter i veien tydelig, men uten at det er plagsomt. Støynivået opplevde jeg som bra uten å utmerke seg som uvanlig lavt.
Nå har ikke jeg testet BMW 335i, som er G37ens erkerival, men det er ikke lenge siden jeg kjørte en ny 3-serie, så det er naturlig å gjøre noen sammenlikninger. BMWen føles mer moderne. Den har mer gjennomført design innvendig og utvendig, og premiumfølelsen bak rattet er noe høyere i tyskeren takket være mer konsekvent bruk av materialer som føles påkostet. BMWs siste generasjon av I-drive er genialt enkelt å bruke etter min mening og ganske mye bedre enn Infinitis infotainment-system. Likevel føles G-en mer spesiell å sitte i. Om det er fordi det er en uvant bil for en nordmann eller fordi den har litt annerledes løsninger på en del ting vet jeg ikke. Plassmessig er den nye 3-serien suveren i forhold, spesielt i baksetet. På utstyrs-siden tilbyr også BMW en betydelig lenger liste, men den nye Infiniti Q50, som erstatter G-serien i løpet av året, tar nok innpå igjen her.
Dermed høres det kanskje ut som om en BMW 3-serie er en bedre bil enn Infiniti G. Og det stemmer nok på mange punkter. Men så er det engang slik at mens BMW har blitt stadig mer komfortable og kan tilby svært avansert ekstrautstyr, har de ikke blitt mer sportige og morsomme å kjøre. Her scorer denne Infinitien høyt. Den minner litt om eldre M-modeller med 6-sylindret motor. Ekstremt turtallsvillig, utrolig gassrepsons, herlig styring, og i det hele tatt en veldig direkte og livlig kjøreopplevelse. Det føles som om bilen først og fremst er bygget for folk som liker å kjøre aktivt på krevende veier. Ettersom kravene til komfort stiger og evnen til å levere varene på alle fronter vektlegges mer og mer hos bilprodusentene, er det moro at Infiniti istedet leverer en skikkelig "drivers car"!
Note: Noen av bildene jeg tok av bilen har på en eller annen måte forsvunnet i systemet, så noen av bildene som brukes i artikkelen er offisielle bilder fra produsenten.
Da Toyota startet bilmerket Lexus for å ta opp kampen med de tyske premiumbilene på slutten av 80-tallet, lot ikke suksessen vente på seg. Det tok ikke lang tid før Nissan og Honda gjorde det samme og startet bilmerkene Infiniti og Acura. De senere årene har det vært Audi A4- og BMW 3-serie-konkurrentene Lexus IS og Infiniti G-serie, som har vært de mest spennende og sportige modellene. Jeg har prøvekjørt Infinitien.
Dette er modellen G37 S, som betyr at at man finner en 3,7-liters V6 på 330hk fra Nissan 370Z under panseret. Den er koblet til en 7-trinns automatkasse, som tar bilen til hundre kilometer i timen på 5,7 sekunder. Toppfarten er elektronisk begrenset til 250 km/t. Hjulopphenget består av doble triangellenker foran og multilink bak, en forutsetning for å hevde seg i denne klassen.
Designet utvendig er etter min mening bilens svakeste side. Den ser intetsigende ut sammenliknet med de andre i klassen, og har ikke noen spesielle særtrekk eller unike og nyskapende linjer eller detaljer. Som ulv i fåreklær fungerer det desto bedre og bilen passer perfekt for folk som vil ha en kompetent kjøremaskin i premiumklassen uten at alle du passerer nødvendigvis legger merke til det.
 |
| Merk gir-skifterne bak rattet. De er i magnesium, og de beste jeg har prøvd. |
På tide å sette seg inn og gjøre seg klar til prøvekjøring. Det første man legger merke til, er at når man vel er på plass, kjører setet fremover til den posisjonen du har programmert, samtidig som rattet skyves elektrisk ut og ned på samme måte. Denne funksjonen, som er til for å lette inn- og utgang av bilen, er ikke uvanlig. Derimot er det sjeldent at også deler av dashbordet følger med rattet. En artig og smart detalj som gir litt ekstra på ergonomi-siden og oppleves som luksuriøst. Heldigvis finnes ikke spor av "japse" når det gjelder sittestilling: Her finner alle seg til rette enten man liker å sitte høyt med strake armer, eller lavt med rattet i fanget. Setene er det ingenting å utsette på. Man kjenner igjen midtkonsoll-designet fra andre Infiniti-produkter og visse Nissan-modeller med en stor skjerm øverst i dashbordet, som kontrolleres av knapper og et hjul liggende rett under skjermen. Mens BMW og de andre prøvde seg frem med I-drive, MMI, og så videre, var dette en utmerket løsning. Nå, som konkurrentene virkelig har fått orden på systemene med kontroll av skjermen fra "joysticken" foran armelenet, føles Infinitis system litt tungvint og jeg regner med at et nytt infotainment-system finner veien til denne bilens arvtaker som forresten er like rundt hjørnet. Det eksisterende systemet er uansett enkelt å bruke og har de funksjonene man ønsker.
Kvalitets-følelsen innvendig er generelt bra, men detaljer her og der, blant annet hardplasten rundt vindusheverne og i deler av dashbordet er ikke på nivå med for eksempel Audi. Det drar ned totalopplevelsen og eksklusiviteten en smule, men man er aldri i tvil om at man befinner seg i en premiumbil, en bil utenom det vanlige.
Motoren i G37 er en perle. I dag har nesten alle nye biler turbo, enten det er bensin eller diesel. Da er det bare ennå deiligere å oppleve en kraftig sugesekser. Gassresponsen er fenomenal, og minner om eldre BMWer med store seksere. Bunndraget er meget bra, og ettersom man beveger seg oppover i turtallsregisteret går det virkelig unna. På lave turtall er motoren lydløs, mens den i mellomregisteret har en herlig raspende V6-lyd samtidig som den synger av full hals opp mot rødmarkeringen som ligger på hele 7500 o/min. Automatkassen med 7 gir arbeider upåklagelig. Den er ikke slik som BMWs nye 8-trinnskasse hvor det eneste man kan merke av giringen er turtelleren som faller hver gang et nytt gir legges i, men det gjør ikke så mye, for bilen er såpass sporty i følelsen at det blir riktig med lett markerte girskift. Et lyskryss race over mange kvartaler mot en ny Subaru Impreza WRX, viste at Infinitien var omtrent like rask, og antakelig raskere dersom farten hadde blitt høyere. Ikke dårlig.
Kjøreegenskapene er suverene. Siden prøvekjøringen foregikk i USA, hadde jeg visse problemer med å finne svingete veier, men et par strekninger kom jeg over, og dessuten duger lange motorveiramper som svinger helt rundt bra til å teste veiholdningen. Bilen ligger flatt i svingene, er totalt forutsigbar og med den flotte gassresponsen og en skikkelig direkte og bra styring, er dette en kjøremaskin av rang. Den føles lett og responsiv og det er rett og slett dritmoro å mate på med gass og gir ute av svingene. Det var ekstremt fristende å slå av ESP og legge den ut i sladd, men redselen for å vrake en lånt bil (alternativt en konfrontasjon med lovens lange arm i form av en sint sheriff) holdt meg på den fornuftige siden, så hvordan den oppfører seg sidelengs vet jeg ikke.
Hvordan komforten er på en norsk vei er helt umulig å si. I USA er veiene jevne og ikke humpete slik vi kjenner fra hjemme, samtidig som man har en del betongdekke med skarpe skjøter. Bilen er stiv og det bærer komforten preg av. Du merker tverrgående skjøter i veien tydelig, men uten at det er plagsomt. Støynivået opplevde jeg som bra uten å utmerke seg som uvanlig lavt.
Nå har ikke jeg testet BMW 335i, som er G37ens erkerival, men det er ikke lenge siden jeg kjørte en ny 3-serie, så det er naturlig å gjøre noen sammenlikninger. BMWen føles mer moderne. Den har mer gjennomført design innvendig og utvendig, og premiumfølelsen bak rattet er noe høyere i tyskeren takket være mer konsekvent bruk av materialer som føles påkostet. BMWs siste generasjon av I-drive er genialt enkelt å bruke etter min mening og ganske mye bedre enn Infinitis infotainment-system. Likevel føles G-en mer spesiell å sitte i. Om det er fordi det er en uvant bil for en nordmann eller fordi den har litt annerledes løsninger på en del ting vet jeg ikke. Plassmessig er den nye 3-serien suveren i forhold, spesielt i baksetet. På utstyrs-siden tilbyr også BMW en betydelig lenger liste, men den nye Infiniti Q50, som erstatter G-serien i løpet av året, tar nok innpå igjen her.
Dermed høres det kanskje ut som om en BMW 3-serie er en bedre bil enn Infiniti G. Og det stemmer nok på mange punkter. Men så er det engang slik at mens BMW har blitt stadig mer komfortable og kan tilby svært avansert ekstrautstyr, har de ikke blitt mer sportige og morsomme å kjøre. Her scorer denne Infinitien høyt. Den minner litt om eldre M-modeller med 6-sylindret motor. Ekstremt turtallsvillig, utrolig gassrepsons, herlig styring, og i det hele tatt en veldig direkte og livlig kjøreopplevelse. Det føles som om bilen først og fremst er bygget for folk som liker å kjøre aktivt på krevende veier. Ettersom kravene til komfort stiger og evnen til å levere varene på alle fronter vektlegges mer og mer hos bilprodusentene, er det moro at Infiniti istedet leverer en skikkelig "drivers car"!
Note: Noen av bildene jeg tok av bilen har på en eller annen måte forsvunnet i systemet, så noen av bildene som brukes i artikkelen er offisielle bilder fra produsenten.
0 Response to "Prøvekjøring: Infiniti G37 S"
Post a Comment