Kommentar: Reiseblogg Nissan Leaf-premiere Japan

Tekst og foto: David K Andersen

Som du har sett, har det vært en del å lese om nye Nissan Leaf de siste dagene. Jeg har nemlig vært på verdenspremieren i Tokyo. Nå sitter jeg på Narita-flyplassen og venter på å gå om bord i SAS-flyet som skal ta meg hjem igjen.

Jeg er småsliten, og har bare ett døgn hjemme før jeg igjen må tilbake til Gardermoen for å reise til Frankfurt og den store bilutstillingen. Den åpner dørene for pressen på tirsdag.

I Japan har jeg aldri vært. Eller, for å være ærlig, har jeg aldri vært i Asia i det hele tatt. Ikke Thailand engang, der 99 prosent av nordmenn pleier å feriere (virker det som). Her ble det dermed mye nytt for din hamburger-spisende, bygdevante og lettere bedagelige Bil og Motorbloggen-venn.

Først og fremst dreier en sånn reise seg om jobben som skal gjøres. Jeg må ta bilder og video av bilen, lese meg opp og snakke med folk om den. Delta på seminarer og round-tables. Så skal artikler skrives, videosnutter produseres, innhold limes sammen til et helhetlig opplegg, redigeres og publiseres på ulike plattformer. Helst samtidig som presentasjonen av bilen foregår. Naturligvis med jetlag på slep.

Det er også nokså slitsomt. Og det er altså ikke bare fordi jeg trener så sjeldent at Folkehelseinstituttet, om skulle lage en plansje over hvordan du bør leve, garantert ville hatt et bilde av meg med rød strek over: Dette hektisk for noen og enhver. Størrelsen på det hele antydes på videosnutten under.

Da er det ikke så mye tid igjen til å kjenne på bilgleden. I alle fall ikke for en småstressa tjukkas. Men det er moro altså. Skikkelig moro. For meg er alltid det mest spennende å se og oppleve den nye bilen for første gang. Fine hoteller og middager, viktige sjefer og spennende nye miljø og steder, må bare ta andreplass. For selv etter at jeg begynte å skrive om bil og reise rundt for å teste dem, får jeg aldri nok av spenningen rundt første møte med selve bilen. Det er jeg glad for, det er tross alt den beste motivasjonen for å gjøre det jeg skal gjøre best mulig.

Folke-elbilen

Nissan Leaf kan du lese om og se video av med utgangspunkt i Bil og Motorbloggens Facebook-side, så skal ikke si så mye om den nå. Men jeg lover at du kommer til å se mye Leaf på Norske veier neste år og videre fremover. For der alle andre mest snakker om fremtidens elbiler, de som skal komme om noen år, og være helt fantastiske, lager Nissan elbiler så det synger. 280 000 av gamle Leaf, og i går var jeg på Oppama-fabrikken i Yokohama. Der kom den nye Leafen forbi på samlebåndet allerede. I stort antall.

De lager den forresten akkurat som en vanlig bil, på samme produksjonslinje som andre Nissan-biler. For denne produsenten er elbil ikke noe hokus pokus. De bare lager den. Akkurat slik de lager alle andre biler.

Ulempen med det er at denne nye Leafen ikke er en gamechanger rent teknisk. Fordelen er at Nissan har masse produksjonskapasitet, og ikke minst at de kan lage den på en måte som gjør prisen konkurransedyktig samtidig som de selv tjener penger. Denne måten å gjøre det på, påvirker også driftssikerheten: Det er enklere å sikre kvaliteten på produktet når ting gjøres med erfaring, med base i noe man har holdt på med veldig lenge og er veldig gode på. Svært få problemer med utgående Leaf, beviser det.

Så selv om ikke bilen er revolusjonerende rent teknisk eller produksjonsmessig, er den en gamechanger fordi dette er elbil til folket: Romslig og praktisk, rimelig i innkjøp, driftssikker, lettkjørt og så videre. Legg til mye utstyr i prisen, og du har egentlig den gode gamle japanske suksessoppskriften vi kjenner fra vanlige fossilbiler. Nissan er først, og i stor ledelse, i overføringen av den tankegangen fra fossilbil til elbil.

38 millioner

Det bor 13 millioner mennesker i Tokyo. Men det er egentlig ikke riktig, for byen henger sammen med Kawasaki og Yokohama. Antallet beboere for området er 38 millioner. Du må være der, se og oppleve det, for å skjønne det. Det er så voldsomt, at mens New York blir å regne som et tettsted, blir Oslo mer som en vits. Ei hytte på Finnskogen liksom.

Høy-husene er ikke bare samlet i et sentrumsområde som i andre byer. De er dere hele tide og over alt. Du kan sitte i bilen, eller på en av T-banene som går oppe i luften (sånn på tredje-fjerde-etasje-nivå omtrent), i timer uten at det tar slutt. Innimellom de store husene, er hver eneste lille flekk utnyttet. Har du en tomt som er to meter bred og seks meter lang, så setter du opp et 5-etasjers bygg som er to meter bredt og seks meter langt.

At alt funker er én ting. At funker så bra som det gjør, er ikke til å tro. Mens vi i den hytta på Finnskogen (les Oslo), som happens to be verdens rikeste land, sitter timesvis i kø hver dag fordi Brynstunnelen og Ryenkrysset (for eksempel) er bygget som en trakt hvor alle folk samles for så å trykkes gjennom en etter en, flyter det i Tokyo.

Enten du går på gata, bruker det sinnssyke T-bane-nettet eller bruker det utrolige motorvei-systemet med ramper, bruer i flerfoldige etasjer over alt, flyter det. Uten stress, det er aldri noen som skumper borti deg eller tuter i trafikken.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er enkelt og kjapt å komme seg på jobb om du bor der, men mengden mennesker tatt i betraktning, er det en åpenbaring å oppleve i praksis.

Maten

Jeg fascineres videre av japansk kosthold. For første gang ever, har jeg nok gått ned, og ikke opp, i vekt. For her går det i fisk, gjerne rå, og porsjonene er ikke store. Poteter og brød er det dårligere stilt med, så her er det ekte lavkarbo-diett – helt av seg selv.

Når alt i tillegg skal inntas via to tre-pinner, en øvelse jeg er omtrent like god på som yoga, rekker kroppen stort sett å fordøye måltidet mens det ennå pågår.

Fiskemarkedet i Tokyo er en opplevelse i både utvalg, kultur og mennesker.

Men godt er det, kvaliteten på råvarene er åpenbart skyhøy. Og så er det biffen da. Milde himmel, de kan biff her altså. Mørere enn fiskepudding, stekt med perfeksjon og med smak du får vann i munnen av å bare tenke på.

Med litt trening i restaurant-valg og hva man skal velge på menyen, er Japan et matmekka både for de som liker å prøve nye ting, og de som vet hva de vil ha.

Null SUV

Jeg ser en og annen SUV. Gjerne en Mercedes GLC, Porsche Cayenne eller en eldre Honda CR-V. Men det er ikke mange av dem. Derimot går det i flerbruksbiler, sedaner og kei-cars (de små, smale og høye som er mindre enn de minste bilene som selges i Europa).

Det dreier seg naturligvis om plass, men ikke bare det. For det er tydelig at de som har råd, gjerne kjører stor bil. Bare ikke SUV. Jeg er jo ikke så glad i SUVer selv, og konstaterer at det er japanerne og jeg som har skjønt det: Å kjøre rundt i en høy firehjulstrekker i byen, som kanskje bare har forhjulsdrift, er og blir teit.

Siste generasjon Toyota HiAce

Modellene du ser på gata er for det meste helt ukjente. Bare en sjelden gang, ser jeg en japansk bil vi også har i Norge. Her er det helt egne modeller, og jammen er det mye rart.

For eksempel er Toyota HiAce et minst like vanlig varebil-syn som det en gang var i Norge. Den typen som selges her, går tilbake til HiAce-røttene. Motoren er tilbake under rumpa på føreren. Moro. Den kraftigste versjonen kommer med 3-liters diesel på 170 hestekrefter og 410 Nm!

Jeg liker også taxiene. I USA er (eller i alle fall var) jo den klassiske taxien Ford Crown Victoria, en litt gammeldags stor sedan med stor motor og bakhjulsdrift. I Japan gjelder det samme, men her bilen en Toyota. Navnet er Crown Comfort, og den er spesial-laget for taxi-bruk, med blant annet automatisk åpning av bakdøra. Teknisk er den "gammeldags" med langsmontert motor og bakhjulsdrift. De fleste har enten LPG-motor eller dieselmotor, begge firesylindrede. En GT-Z Supercharger-versjon med 160 hestekrefter ble laget i begrenset antall for privatmarkedet i 2003. En sånn kunne jeg hatt merker jeg.

  

Folka

Store byer, spennende bilmodeller og ukjent mat er vel og bra, men som vanlig er det menneskene som spiller hovedrollen og best viser kulturen. Japanere er særdeles høflige og trivelige, du kan spørre hvem som helst om veien eller andre ting, og de tar det som en selvfølge å hjelpe deg, selv om det innebærer at de selv må stoppe andre forbipasserende for oversette dersom de selv ikke er gode nok i engelsk. 

Gjestfriheten er enorm og er helt tydelig en pilar i kulturen. Og selv om mange kan være litt sjenert og "over-høflige" i begynnelsen, løsner de fleste opp betydelig om du tar en middag med drikke til sammen. 

Alt er organisert ned til minstedetalj, ryddig, oversiktlig og rent. Slinger i valsen er ikke et nødvendig uttrykk i dette landet.

Og så holder de på med mye rart. Stilene og interessene enten det gjelder mote eller hobby, er gjerne nokså forskjellige fra hva vi er vant til. Det morsomste jeg så, var gokart-trenden: På kveldene samles tydeligvis vennegjengen, hver med sin egne, registrerte gokart, og råner rundt i sentrum av Tokyo. Gjerne utkledd som Super Mario...

Får du sjansen til å oppleve Japan, ta den! 

Share this post